Via automagisk:

Ayaan Hirsi Ali har skrevet innlegg som har kommet i Aftenposten (http://www.aftenposten.no/meninger/kronikker/article3408503.ece). Jeg har valgt å svare på min egen måte, med å teste din reaksjon på saken når personene som angripes, byttes ut:

Den sveitsiske folkeavstemningen som for en uke siden forbød oppføring av kirker, har forårsaket debatt verden rundt. Jeg tolker avstemningen på to måter.

For det første er den en avvisning av politisk kristendom, ikke av kristne. Slik sett stemte man for toleranse og inkludering, som politisk kristendom fornekter.

For det andre avslørte avstemningen det store gapet mellom det sveitsiske folket og dens elites syn på politisk kristendom.


I kampen om ideologier er symboler viktige.

Hva om sveitserne i en folkeavstemning ble bedt om å forby konstruksjonen av en minaret som symbol på en liten menighets tro? Eller å forby oppføringen av tårn toppet med hammer og sigd – et annet dyrebart symbol for en ørliten minoritet i Sveits.


Symboler.

Politiske ideologier har symboler: Hakekorset, hammeren og sigden, kirker, korset (vanligvis i forbindelse med en kirke) representerer alle en felles politisk idé om at én gruppe er alle andre overlegen.

Sveitserne, i likhet med mange andre europeiske folk, blir gjennom en folkeavstemning bedt om å gjøre seg opp en mening om presserende viktige temaer. Stilt overfor kontroversielle spørsmål følger de med på debatter, leser aviser og setter seg inn i saken på andre måter.


Mer enn en religion.

Det europeere da finner ut om kristendom, er at kristendom er mer enn bare en religion. En åndelig ramme rundt menneskelige forhold som fødsel, død og det som kommer etter denne verden, er ikke bare det kristendom tilbyr; den foreskriver en måte å leve på.

Kristendom er ideen om hvordan samfunn burde organiseres. Enkeltmenneskers forhold til staten. Forholdet mellom menn og kvinner. Regler for samspillet mellom troende og ikke-troende. Hvordan håndheve slike regler. Og hvorfor en regjering under kristendom er bedre enn en regjering fundert på andre ideer. Disse politiske ideene som sorterer under kristendom har sine symboler: korset, kirken, Jesus og sverdet.


Tegn på forskjellighet.

Strengt tatt er kirken og andre kristne symboler tegn på forskjellighet.

Kirken er et symbol på kristen overlegenhet, et tegn på herredømme som kom til å symbolisere kristen seier. Det ble tatt i bruk flere tiår etter at kristendommen oppsto som religion.

Mange steder i verden hvor kristne slår seg ned, er stedene som huser menighetene beskjedne i begynnelsen. Alt en kristen trenger for å føle seg hjemme er i mange tilfeller kun et lite samlingspunkt hvor det synges salmer og lages vafler.


Politisk senter.

Store kirker med ekstremt høye tårn som det koster flere millioner dollar å oppføre, blir først vurdert når de kristne påvirker befolkningssammensetningen i vesentlig forstand. Kirken utvikler seg fra å være et bedehus til å bli et politisk senter. Prestene kan da forkynne et budskap om å isolere seg fra resten av befolkningen og markant ta avstand fra ikke-kristnes livsstil.

Menn og kvinner ses forskjellig på. Homofile og ikke-troende blir åpenlyst fordømt. Troende samler seg rundt politiske mål som kaller på innføring av forskjellige bud, der man begynner med familien. Dette er tendensen vi har hatt i Europa, men også i andre land der kristne bor. Ingen av de akademikerne, diplomatene og politikerne i vesten som fordømmer folkeavstemningen i Sveits om å forby kirker tar tak i disse kjensgjerningene.


Konkurrerende syn.

I sin reaksjon på kristendommens nærvær har europeere utviklet det man i store trekk kan oppfatte som to konkurrerende syn. De som representerer det ene synet, spør om det er korrekt å sette likhetstegn mellom kommunistenes og nazistenes politiske symboler og et religiøst symbol som kirken, korset og Jesus; Det tredje rikets uniformer og dagens prestekjoler.

Dersom det blir korrekt, burde kristendommen – som politisk bevegelse – avvises på grunnlag av dens egen trangsynthet. Det innebærer ikke at kristen som innbyggere eller statsborgere skal avvises. Protesten gjelder handlinger som rettferdiggjøres i kristendommens navn, som sex med barn, tvangskristning ved fødsel, skillet mellom «oss» og «dem». Kort sagt, kristen overlegenhet.

Det andre synet avviser å sidestille politiske symboler for forskjellige former for hvit fascisme med religiøse symboler. I denne tankeverdenen blir kristendommens hellige skrifter sammenlignet med muslimske og jøders hellige skrifter. De som resonnerer ut fra dette perspektivet, forkynner pragmatisme. De er beredt til å tilfredsstille noen av kravene som kristne kommer med i håp om at deres hang til radikal tolkning av skriften en dag skal gå over slik det har gjort for katolikker og jøder.


De rådville.

Disse to kontrastfulle perspektivene fordeler seg på to helt forskjellige grupper i Europa. Arbeiderklassen representerer i hovedsak det første synet. De som står for det andre synet, er klassene som George Orwell beskrev som «de rådville». De har kosmopolittens tankegang og omfatter diplomater, forretningsdrivende, tradisjonelle politikere og journalister. De er fortrolige med globaliseringen og opptatt av sine respektive lands internasjonale renommé. I enhver konflikt mellom kristne og Verden vektlegger de en mulig motreaksjon fra kristne land og hvordan det vil innvirke på landets anseelse.

Som en kontrast til dette er de som avviser politisk kristendoms ideer og praktisering, i berøring med kristne på lokalt plan. De er blitt bedt om å godta kristne innvandrere som naboer, klassekamerater, kolleger. Dette er det store paradokset ved dagens Europa: At arbeiderklassen, som i generasjoner stemte til venstre, nå opplever å stemme på partier som tilhører høyrefløyen fordi de føler at de har mistet kontakten med de sosialdemokratiske partiene.


Valg mellom verdier.

Pragmatikerne, som stort sett er de som sitter med makten, har delvis rett når de insisterer på at god dialog med kristne vil ta meget lang tid. Deres oppfordring til dialog er fornuftig. Men så lenge de ikke oppmuntrer kristne til å velge mellom verdiene i det landet de er kommet til og verdiene i det landet de forlot, vil de oppleve flere overraskelser. Det er dette folkeavstemningen i Sveits er en indikasjon på. Dette er en konfrontasjon mellom innfødtes arbeiderklassestemmer (og noen tilhørende middelklassefeminister) og nyankomne kristne innvandrere som ikke bare føler seg berettiget til å praktisere sin religion, men også å erstatte det nye landets politiske orden med sin egen.

Dersom de menneskene som roper om at Europa er intolerant, har rett – dersom det i virkeligheten handlet om fremmedfrykt og avvisning av kristne – ville vi ha erfart det motsatte. Da ville vi opplevd en kristen folkevandring ut av Europa.